På ski over Nordpolen gjennom drivende is

Børge Ousland og Mike Horns 87 dager lange ekspedisjonen for å krysse Polhavet og gå over Nordpolen på ski - fra båt til båt, uten forsyninger - foregikk under vekslende isforhold. Ved hjelp av isdriftprodukter som avledes daglig fra satellittmålinger estimerer vi hvor stor innflytelse isens drift har hatt på ekspedisjonen. Ousland og Horn startet ekspedisjonen i september mens isen var på sin årlige minimumsutbredelse, og mens de gikk inn i polarnatten økte isens utbredelse på grunn av tilfrysning av havoverflata. Sjøisen fryser til gjennom vinteren, men er også i stadig bevegelse og drift, påvirket av vind spesielt men også påvirket av underliggende havstrømmer. I gjennomsnitt beveger polisen seg i omtrent samme retning som den planlagte ekspedisjonsruta: fra den Sibirske siden, tvers over Polhavet og ut gjennom Framstredet vest for Svalbard. Denne drift kalles den “transpolare drift” (se figur 1).

 


Figur 1: de dominerende havstrømmene i Arktis. Kilde: AMAP

I figur 2 (høyre) vises ruten over Polhavet, men lengden på denne rute er ikke nødvendigvis helt lik den tilbakelagte vei de har gått. Dette fordi de går på en isflate i konstant bevegelse. Når isdriften har vært i samme retning som polfarerne ønsket å forflytte seg har de fått hjelp. Når den har vært i motsatt retning har de måtte gå lenger enn de har forflyttet seg. Og når isen driver mot vest må polfarerne gå mer mot øst for å holde en ren nord-syd retning. Ved å ta høyde for isdriften hver dag gjennom hele ekspedisjonen kan vi gjøre et overslag på hvor mye av forflytningen som skyldes isens bevegelse og derved et overslag på hvor mye polfarerne selv har gått på ski eller padlet over råker. For hver dag beregnes 3 distanser:

  1. den totale daglige distanse basert på koordinatene

  2. den daglige distanse isen har drevet

  3. den daglige distanse som polfarerne rent faktisk har gått

I animasjonen i figur 2 (venstre) viser vi disse 3 forskjellige distansene oppsummert i form av 10-dagers etapper. Den blå linja tilsvarer polfarernes geografiske forflytning (distanse 1). Isens drift over de samme 10 dagers intervaller vises med den grønne linja (distanse 2). Den gule linja viser distanse 3, nemlig polfarernes “egenbidrag” - dvs den rute de faktisk har gått dersom ikke isen beveget på seg i det hele tatt.


Figur 2

Fra animasjonen kan man se at på turen mot Nordpolen har polfarerne aktivt måttet justere retningen sin mer mot vest pga isdrift mot øst. Og på vei sørover fra Nordpolen har det vært en del isdrift mot vest og polfarerne har justert ruten mot øst for å ende på avtalte lokasjon ved iskanten hvor de skulle bli hentet. Vår framgangsmåte estimerer at Ousland og Horn har beveget seg over en distanse på om lag 1500 km. De har gått på et is-underlag som sammenlagt har drevet 600 km under hele ekspedisjonen, dog ikke nødvendigvis i deres retning. Selv har polfarerne gått i overkant av 1300 km for egen maskin. De har ikke fått så mye hjelp av isen som de kunne ha fått et annet år med en mere stabil transpolar drift.

Figur 3 viser en oppsummering av hele turen. Total trajektorie vises i blått, hva de har drevet med isen underveis i grønt og hva de har gått i oransje. I tillegg viser vi hvordan en fiktiv kaffekjele gjenglemt på startpunktet i september ville ha flyttet på seg i løpet av disse tre månedene (lyseblå). Isen er dynamisk, og driften varierer alt etter hvor man står. At de grønne og lyseblå trajektoriene er forskjellige illustrerer nettopp dette.


Figur 3

Du også kan se og bruke MET sine frie isdriftdata, f.eks. her.

Tags: