Sjøisen både i Arktis og i Antarktis markerer seg nå med topp ti-plasseringer for lave utbredelser. I Arktis har det årlige minimumsnivået for isutbredelsen nylig blitt registrert til det niende laveste siden målingene startet for mer enn 40 år siden. I Antarktis, hvor vinteren nå er forbi, ser det årlige maksimumsnivået ut til å bli det syvende laveste som har blitt målt.
Hvert år, når smeltesesongen for sjøisen på den nordlige halvkule slutter og vinterkulda setter inn, oppsummerer forskere ved Danmarks og Norges meteorologiske institutter, DMI og MET, hvor stor sjøisutbredelsen i Arktis er. Nesten samtidig når sjøisen på den sørlige halvkule sin maksimale utbredelse, i det vintersesongen er over i sør.
Minimum i Arktis
I Arktis inntrådte minimum 17. september, med en utbredelse på 5,1 millioner km2. Med dette plasserer årets minimumsutbredelse seg på niende plass for bunnrekorder siden 1978, året man begynte å overvåke sjøisutbredelsen med satellitter. I følge DMIs sjøisforsker Gorm Dybkjær er årets utbredelse resultatet av en ’jevn’ smeltesesong:
- I lys av at vi de senere år nesten har vent oss til nyheten om rekordlave isdekker, er det positivt at havisen tross alt plasserer seg utenfor topp 5. Men den lave utbredelsen understreker også at isen på lang sikt blir mindre år for år, og årets minimum er fortsatt et godt stykke under normalen.
Figuren viser daglig sjøisutbredelse for Arktis for inneværende år (sort/rød linje). Referansekurvene for 2012 (blå) og 2020 (gul) er de to årene med lavest isutbredelse målt for Arktis. Den grå kurven viser medianen for referanseperioden 1981 - 2010.
Været fra mai til september er avgjørende for plasseringen. En annen vesentlig faktor er tidspunktet for når smeltesesongen starter. I år begynte smeltesesongen en drøy uke senere enn normalt. Gorm Dybkjær utdyper hvorfor tidspunktet for smeltesesongens start har betydning for hele smeltesesongen:
- Når den første smelte-episoden har inntruffet, mister snøen, som ligger på sjøisen etter vintersesongen, sin lyse farge, og overflaten blir mørkere. Den mørkere sjøisen tar opp varmen bedre enn den hvite snøen, som reflekterer sollyset tilbake. Dermed akselererer den mørke overflata hastigheten av sjøisens smeltning. Jo senere smeltningen begynner, desto mindre blir den totale smeltningen.
Fakta | Når begynner smeltesesongen
Smeltesesongen begynner når overflatetemperaturen til isen første gang overstiger 0 °C. Sesongen begynner ikke samtidig i hele Arktis, men en god indikator er når den gjennomsnittlige overflatetemperaturen nord for 80 °N overstiger 0 °C. Basert på snart 50 år med reanalysedata, ser man at dette statistisk sett skjer 12. juni.
Figuren viser den gjennomsnittlige overflatetemperaturen nord for 80 °N. Den grønne kurven viser den klimatologiske overflatetemperaturen (1958-2002), og den røde kurven viser overflatetemperaturen for 2022 frem til 6 juli. Blå horisontal linje markerer 0 °C. Dataene er basert på en klimamodell fra den europeiske globale værmodellen ERA40 fra ECMWF (European Centre for Medium-Range Weather Forecasts).
Store forskjeller
Selv om Arktis sett under ett nå har den niende laveste utbredelsen som er målt, er det regionale forskjeller i de ulike deler av det arktiske hav. Særlig i Barentshavet og i området omkring Svalbard har utbredelsen vært meget lav på grunn av temperatur og drift:
- Sjøisen forsvant usedvanlig raskt i Barentshavet i månedsskiftet mellom mai og juni. Dette ble til dels drevet av en kraftig nordgående drift av isen, som ble observert over flere dager. Dermed ble isen rent fysisk flyttet ut av Barentshavet. Videre ble det observert rekordhøye temperaturer på Svalbard i juni og juli, og overflatetemperaturen i Barentshavet nord for Skandinavia har vært høyere enn normalt, hvilket har medvirket til den lave utbredelsen i området, sier Signe Aaboe, klimaforsker ved meteorologisk institutt.
Figuren viser regional sjøisutbredelse i Barentshavet. Legg merke til den svært kraftige nedgangen i mai/juni i år (sort linje).
Resten av det indre Arktis har derimot hatt en relativt kjølig sommer, og dermed har sjøisen i Arktis som helhet hatt en lav, men ikke ekstremt lav utbredelse.
Figuren viser temperaturanomalier i havoverflaten nord for 58 °N 25. august 2022. Høye temperaturer (positive anomalier) ses spesielt i Barentshavet, i havet omkring Svalbard, i Laptevhavet og i Hudsonbukta, hvor sjøisen smeltet tidligt i år. (Figur fra DMI).
Vår på Sydpolen
I Antarktis er saken helt annerledes. Vinteren er snart over og våren på vei. Sjøisen nådde sin årlige maksimale utbredelse den 13. september. Men før vinteren 2022 var den antarktiske sommeren preget av usedvanlig høye temperaturer, hvilket gav en rekordlav utbredelse av sjøisen som utgangspunkt.
- Vi har sett en rekordlav utbredelse av sjøisen i Antarktis gjennom det siste året, og spesielt har tilfrysningen av Weddellhavet, den sydligste delen av Atlanterhavet, tatt lang tid. Til gjengjeld har isen reetableret seg usedvanlig raskt på den andre siden av den Antarktiske halvøy mot Stillehavet mellom New Zealand og Sør-Amerika. Så her har vi også store regionale forskjeller, sier Signe Aaboe og utdyper:
- Den årlige maksimumutbredelsen, som nettopp er målt, er på 18,7 millioner km2. Dette er den syvende laveste maksimumutbredelsen som er målt for sjøisen i Antarktis.
Figuren viser daglig sjøisutbredelse for Antarktis for inneværende år (sort/rød linje). Referansekurvene for 2014 (blå) og 2017 (gul) er de to årene med lavest isutbredelse målt for Antarktis. Den grå kurven viser medianen for referanseperioden 1981 - 2010.
Fakta | Isutbredelse
På grunn av sjøisens lyse overflate reflekterer den en stor del av sollysets energi tilbake ut i atmosfæren. Når sjøisen smelter, blir overflaten mørkere, og havet kan absorbere mere varme. Derfor spiller sjøisen en stor rolle når det kommer til klimaforandringer. Mindre sjøis betyr mere åpent hav, som lar seg varme opp av solstråler. Dermed kan en reduksjon i sjøis akselerere den globale oppvarmingen.
Av samme grunn overvåker sjøis- og klimaforskerne sjøisens utbredelse både i Arktis og i Antarktis, og i den forbindelse er det naturlig å notere tidspunkter for minimum og maksimum, samt hvor stor utbredelsen er. Særlig sier sjøisens minimumutbredelse noe om hvor mye flerårsis som er igjen. Flerårsisen er ekstra tykk og mange år gammel, og den er vanskelig å gjenoppbygge. Ny is som oppstår gjennom vinteren er tynnere og dermed også mer utsatt den påfølgende sommeren.
Maksimum- og minimumutbredelser inntreffer i forbindelse med sesongskifte i Arktis og Antarktis. Når det er vinter i Arktis, er det sommer i Antarktis. Derfor inntreffer tidspunktene for maksimum- og minimumutbredelse på hver hemisfære stort sett samtidig.
Fakta | Norsk-dansk is-forskning
Forskere ved meteorologisk institut i Norge (MET) og Danmark (DMI) har i en årrekke samarbeidet tett om isanalyser basert på satellittobservasjoner.
Satellittobservasjonene er en del av det europeiske forskningsprosjektet Ocean and Sea Ice Sattelite Application Facility (OSI SAF).
Denne nyhetssaken er laget i samarbeid mellom MET og DMI.
