Sommeren 2020 slo flere rekorder i Arktis. Temperaturene i noen områder var høyere enn det som noen gang har blitt målt før, [Russisk varmebølge (engelsk), Rekordvarm sommer på Svalbard] og rapporter om bemerkelsesverdige isforhold i Arktis kom raskt, den ene etter den andre.
Den gjennomsnittlige sjøisutbredelsen i juli i år var rekordlav i Arktis [les mer i juli cryo-posten] og ble fulgt av den nest laveste utbredelsen for august. Per idag [10. september 2020] nærmer isen seg ikke bare sin årlige minimumstilstand, men har også kommet svært nær den historisk lave sjøistilstanden som var i 2012, se figuren under.
Den minste isutbredelsen som noen gang er registrert i Arktis var 3,9 millioner kvadratkilometer, målt den 14. september 2012. Hvis smeltehastigheten som nylig var i sommer hadde fortsatt, så hadde vi nådd de samme ekstreme nivåene som i 2012 i løpet av én uke. Med dagens lille økning i utbredelse, så er det imidlertid mulig at vi allerede har nådd årets minimum (se svart linje i figuren over). At minimum muligens var i går, blir støttet av numeriske modellvarsler, som har antydet et vendepunkt de siste par dagene, før det ekstreme minimumet fra 2012 er nådd [modellberegning av sjøisutvikling (engelsk Tweet)].
Bortsett fra at sjøisutbredelsen trekker seg nordover, så observerer man også at pakkisen i seg selv er mindre tett, med lavere konsentrasjoner [Overraskende åpent isdekke på vei mot Nordpolen (engelsk)]. Dette sees også i anomalikartet over, som viser anomalien i sjøiskonsentrasjon i august 2020 sammenlignet med midlere konsentrasjon i august innenfor referanseperioden 1981 - 2010. Den viser negative anomalier (rødt) utenfor dagens isutbredelse, men viser i tillegg lavere konsentrasjon i store deler av pakkisen nord for Grønland.
På regional skala fikk isforholdene også mye oppmerksomhet i sommer. Under er fire områder valgt ut (se anomalikartet over for at lokalisere deres beliggenhet). For Svalbardområdet (rød boks) har vi nå en signifikant og langvarig rekordlav utbredelse, og også Barentshavet som helhet (svart boks) har nå rekordlav isutbredelse. I tillegg har Laptevhavet mot det Sibirske Arktis (blå boks) erfart rekordtidlig smelting, og Tsjuktsjerhavet (også kalt Chukchihavet, lilla boks) hadde en signifikant hurtig reduksjon i “fritt fall” av sjøisen tidligere i sommer.
For å oppsummere 2020-høydepunkter:
Årets sjøismaksimum for Arktis ble målt 3. mars, med et isdekt areal på rundt 15.2 millioner kvadratkilometer. Gjennomsnittsverdien for måneden var på 14.8 millioner kvadratkilometer, noe som plasserer mars 2020 på tiende plass av de laveste målte mars måneder noensinne. Fra slutten av mars har isdekket krympet raskere enn vanlig, noe som førte til at april 2020 innehar den nest laveste målte aprilverdien, mens både mai og juni 2020 er på fjerdeplass. Siden 10. juli har de daglige sjøisutbredelsene vært rekordlave for denne tiden på året. I midten av juli krympet isdekket ned til under 8 millioner kvadratkilometer, noe som var en typisk verdi for sjøisminimum i Arktis på 80-tallet, men som nå inntraff to måneder tidligere enn slutten av smeltesesongen. Den negative anomalien er størst langs Sibir, og skyldes delvis de rekordhøye temperaturer i slutten av juni. August fulgte etter med å ha den nest laveste august isutbredelse, og nå ser det ut til at den årlige minimum inntraff 9. September, hvilket gir 2020 den historisk nest laveste sjøistilstanden som noensinne er målt.
Faktaboks
Sjøisdekket i Arktis har en naturlig sesongvariasjon med hensyn til utstrekning. Sjøisen smelter om sommeren, og fryser til om vinteren. Smeltesesongen starter vanligvis i mars og pågår fram til et minimum nås i september. Deretter starter tilfrysingen som fortsetter inntil et maksimum nås i mars, og den neste smeltesesongen starter. Gjennom en smeltesesong vil vanligvis om lag halvparten av isdekket fra mars smelte vekk. Selv om en stor sesongmessig variasjon i isdekket er naturlig, viser overvåkning av sjøisen - foretatt med satellittmålinger i mer enn 40 år - en tydelig reduksjon i isdekket til alle tider av året.
Sjøiskonsentrasjon brukes for å beskrive hvor “tettpakket” sjøisen er. Det er en glidende overgang fra fullstendig tettpakket is (100%) til åpent isfritt hav (0%). Når man ser på sjøisutbredelsen er det vanlig å fastsette en verdi for iskonsentrasjon som en grense for hva som er is og ikke.
Sjøisutbredelse er området dekket med en betydelig mengde sjøis. Det er vanlig å bruke 15% sjøiskonsentrasjon som terskelen for å skille mellom “is” og “isfritt”.
Sjøisminimum i Arktis inntrer den dagen i året der sjøisutbredelsen er lavest.
Sjøismaksimum i Arktis inntrer den dagen i året der sjøisutbredelsen er høyest.
Meteorologisk institutt bruker satellittdata for å følge og beskrive sjøisutbredelse på daglig basis.
