Svalbard: kryosfærens status for 2020

2020 er det varmeste året målt i Norge siden målingene startet for mer enn 120 år siden. På Svalbard var det også varmere enn normalt. Årsrekorden fra 2016 ble ikke slått, men sommeren 2020 var den varmeste sommeren som er registrert på Svalbard siden målingene startet i 1899, hvilket bl.a. resulterte i at "Stetten" gikk rekordtidlig. Varmere vær kan føre til smelting av kryosfære, den frosne delen av Jordas overflate. Meteorologisk institutt utfører en rekke bakkemålinger og fjernmålinger av kryosfæren: snø på land, permafrost og sjøis. Hvilke typer kryosfæriske observasjoner finnes på cryo.met.no for Svalbard, og hvordan har 2020 preget øygruppas kryosfære?

Snø på land

Snødybdegrafer

Snødybde observeres daglig ved mange av værstasjonene til Meteorologisk institutt. Et utvalg av stasjoner som måler snødybde i Norge er tilgjengelig på cryo.met.no her. De fleste av de utvalgte stasjonene har lange, homogene serier med god kvalitet. I tillegg er noen utvalgte stasjoner med kortere serier tatt med. Disse har spesiell betydning for forskning og overvåkning av snø og permafrost.

Snødybdegrafene viser den gjennomsnittlige daglig snødybden så langt denne vinteren. Den er sammenliknet med median snødybde og 50%- og 80% konfidensintervall for normalperioden 1991-2020. For stasjoner som er etablert etter 1991 er kortere perioder benyttet. I tillegg vises den største (maks) og minste (min) daglige snødybden som er observert siden målingene startet på stasjonen. I nær framtid vil også snødybdegrafer for Svalbard bli inkludert på portalen. Figuren under viser Ny-Ålesund.



Snødybdegrafen for Ny-Ålesund viser at det kan være store variasjoner fra dag til dag, og det er distinkte forskjeller fra år til år i hvordan snøen akkumulerer. Raske endringer i snødybde i løpet av noen få dager dominerer måleserien, og dette inkluderer tilfeller med store reduksjoner i snødybden som skyldes at snøen har blåst vekk fra målepunktet. Endringer i snødybde gjennom vinteren er hovedsakelig drevet av nedbør, vindhastighet og vindretning, men i noen perioder - som for slutten av desember 2020 - kan også snøsmelting forekomme som resultat av sterk vind i kombinasjon med høy lufttemperatur.

Snødekkekart

Snøkart for Fastlands-Norge og Svalbard lages daglig fra optiske satellittinstrumenter. Disse kartene kan ses på cryo.met.no her. Snøkartene viser hvilke landområder som er dekket av snø, men inneholder ingen informasjon om snødekkets tykkelse. For å lage denne typen snøkart må satellittinstrumentet kunne måle reflektert sollys. Snøkartene er derfor utilgjengelig om vinteren på grunn av mørketid / lav solhøyde. Figuren under viser et eksempel på et snøkart for Svalbard, gyldig for 1. juli 2020.



I denne figuren er snødekt land og isbreer vist med hvitt, snøfritt land med grønt, og hav med mørkeblått. Skyer over land er vist med grått, men er ikke så synlig i eksempelet over siden det var en dag med lite skyer. Sjøis fra Meteorologisk institutts iskart har blitt lagt til som bakgrunnsinformasjon og vises i blåtoner.

Snødekkeindeks

Fra de satellittbaserte snøkartene kan vi avlede snødekkeindekser, det vil si: tidsserier som angir hvor stor del av et gitt område som er dekket av snø. Figuren under viser snødekkeindeksen for Svalbard.



De fem siste årene er vist med separate linjer. Snøsmeltingen startet tidligere i 2020 relativt til de fire foregående årene. Et minimum på omtrent 70% snødekke ble nådd i andre halvdel av juli 2020. Dette var både tidligere og betydelig lavere enn liknende minimumstilfeller for årene 2016-2019 (merk at i figuren over er det beregnet gjennomsnittsverdier over 5 dager for å fjerne støy. Dette kan også redusere reelle variasjoner i noen grad). Om lag 60% av Svalbard er dekket av isbreer. Dette arealet er også inkludert i indeksen vist over. Snødekkeindeksen for Svalbard er tilgjengelig på denne siden, og vil bli oppdatert daglig med 2021-data når våren er i gang på Svalbard.

Permafrost

Meteorologisk institutt har nylig lansert en tjeneste for operasjonell overvåkning av permafrost som viser temperaturen nær bakkeoverflaten og i de øverste lag av permafrosten: https://cryo.met.no/nb/permafrost.

Overvåkningen på Svalbard er foreløpig presentert fra en permafroststasjon på Janssonhaugen, som ligger ca 20 km fra Longyearbyen i Adventdalen. Janssonhaugen ble etablert i 1998 og var en av de første referansestasjoner for overvåkning av permafrost i Europa. Hittil har mye av den globale overvåkingen skjedd manuelt, ved at observasjoner i borehull i permafrost måles en gang per år. En ny operasjonell værstasjon på Janssonhaugen med utvidet måleprogram ble nylig etablert. Den samlokaliserte overvåkingen gir forskere og andre brukere sanntidsdata for å studere og overvåke f.eks. effekter av varme somre på permafrosten. Dataene vil kunne bidra til å tidlig varsle om naturfarer knyttet til at permafrosten tiner.



2020 var et år med store temperaturvariasjoner. Temperaturen nær bakkeoverflaten på Janssonhaugen (se figur over) i mars - april 2020 var blant de laveste i den 21-år lange serien, mens den i august i 2020 var om lag 6-8 °C høyere enn gjennomsnittet for august 1999-2018, som følge av den rekordvarme sommeren på Svalbard. Den lave bakketemperaturen om vinteren bidro til at temperaturen i permafrosten holdt seg noe lavere enn de siste årene, til tross for rekordvarm sommer (se figur under).



Sjøis

Sjøisovervåkning ved Meteorologisk institutt inkluderer både iskart for navigasjonsformål som dekker Svalbard og Barentshavet (oppdatert daglig på ukedager) og globale satellittprodukter som er en del av EUMETSAT OSI SAF-programmet. De globale produktene oppdateres daglig og dekker nå mer enn fire tiår. Fra disse globale, daglige iskonsentrasjonsklimadataene (tilgjengelig her fra OSI SAFs dataarkiv) er det trukket ut informasjon om sjøisforholdene rundt Svalbard, avgrenset av 0 – 40°E longitude og 72 – 85°N latitude. Figuren under viser den daglige sjøisarealindeksen for denne Svalbardregionen i 2020, sammen med årene 2007 og 2012. De to sistnevnte er valgt fordi de representerer år der sjøisutbredelsen i september måned var rekordlav i Arktis (merk at fra 2021 er kurven for 2007 erstattet med kurven som representerer 2020 i disse figurene, mer om dette her). I tillegg vises medianen for sjøisareal og persentiler for en 30-års referanseperiode (1981-2010), samt minimums- og maksimumsverdier for det fulle datasettet (1979-2020).



Gjennom 2020 har Svalbards sjøisareal fluktuert betydelig fra medianen. I mars/april lå ismålingene godt over medianen, mens det for flere dager i august/september og november var rekordlave verdier. De veldig lave mengdene sjøis rundt Svalbard gjennom sommeren og den sakte tilfrysningen i området korresponderer godt med de høye, observerte lufttemperaturene i arktiske områder for 2020. Det er forventet at de ulike kryosfæriske komponentene påvirker hverandre, men sammenhengen mellom dem kan være kompleks. Høye lufttemperaturer over 0 grader burde gjenspeiles i både sjøis- snø- og permafrostmålinger. Påvirkningen fra et isdekt eller isfritt hav på snøforholdene på land er todelt. Et isfritt hav tillater direkte vekselvirkning mellom den (relativt) varme sjøen og kalde lufta. Dette kan både bidra til smelting på land, men kan også forårsake mer nedbør i form av snø på land. Sjøisen virker som en isolator og forhindrer direkte vekselvirkning mellom atmosfære og hav. Høy forekomst av sjøis rundt Svalbard om vinteren kan derfor både føre til at kalde luftmasser ledes inn over land og forsinker snøsmelting, samtidig som mindre nedbør kan føre til et tynnere snødekke som det er lettere å smelte vekk når sommeren kommer.

Noen relaterte saker om kryosfæren i Arktis i 2020:

Tags: